Hvordan jobbe med alvorlige tema slik at flest mulig vil se og forstå det?

Bivrost Film og NRK Super stakk av med hedersprisen i kategorien DIGITAL under The International Emmy Kids Awards nå nylig. De mottok prisen for deres temauke om seksuelle overgrep mot barn. Vi har tatt en prat med Trond Jacobsen for å høre mer om hvordan de jobber og veien de har gått.

 

Foto: Marianne Müller, Trond Jacobsen, Ilze Burkovska Jacobsen og Stine Khüle-Hansen

Hva bestod temauken av og hvilke plattformer ble tatt i bruk?

– Den totale oversikten over plattformer og alt innholdet i temauken (det var tre dager) er det NRK Super som har. Det jeg vet er at de selv laget en kort dramaserie, en musikkvideo, korte innslag og hadde eksperter i studio som svarte på spørsmål fra publikum på NRK Supers ulike plattformer. Dessuten jobbet de med å få andre riksdekkende medier, som henvender seg til voksne, til å omtale temaet “overgrep” og fokusdagene. I tillegg til å lage Kroppen min eier Jeg laget vi også pressemeldinger, i samarbeid med Redd Barna, og koordinert med NRK Super. Mediedekningen var svært god, blant annet var prosjektleder Silje Vold fra Redd Barna på Dagsrevyen, som også viste klipp fra Kroppen min eier Jeg.

 

Hva var de største utfordringene i arbeidet med dette tema?

– Det var rett og slett at vi ikke skulle trå feil når vi skulle fortelle om dette temaet til barn. En ting er når serien blir vist på skolen, og læreren har et samtalehefte som Redd Barna har laget til serien, men vi måtte lage serien på en slik måte at barn også skulle kunne se den alene på TV og nett.

Hvert bilde og hver setning ble diskutert og vurdert av oss, vår svært kompetente faggruppe, Redd Barna og NRK Super. Samtidig var vi helt fra starten av klare på at vi til slutt måtte formidle dette på en måte som barn ville like og forstå. Vi brukte humor og varme – og balanserte mellom karakterdrevne historier og mer informative/ forklarende sekvenser.

 

Det er vanskelig å forestille seg hvor mye arbeid som ligger bak det å bli nominert i to kategorier som dere ble, kan du gi oss et innblikk i prosessen?

– For oss startet dette fem år før vi faktisk lagde serien. Vi bestemte oss helt enkelt for at det viktigste vi vil gjøre, og det vi har mest lyst til å gjøre resten av livet, er å ta tak i de aller viktigste og mest alvorlige temaer for barn og formidle dem på en måte som ville nå fram til flest mulig.

– Vi forstod selvsagt at det å lage en TV-serie om overgrep ikke ville være det enkleste vi kunne velge først. Vi innledet et samarbeid med Redd Barna og begynte å søke midler for å utvikle et prosjekt. Flere ideer ble utviklet, men det var vanskelig å finne “nøkkelen” inn i tematikken. Så hørte både regissør kollega Marianne Müller og jeg Stine Kühle-Hansen på NRK P2. Hun fortalte sin egen historie om overgrep fra barndommen på “Salongen”, for et publikum i Oslo. Og hun jobbet med å formidle denne tematikken blant annet i skolene. Vi tok umiddelbart kontakt med henne og det ble starten på et fantastisk samarbeid. Stine bidro med manusskrivingen og ledet vår faggruppe som ble dannet etter at NRK Super kom inn i prosjektet.

For vi er heldige i Norge som har NRK Super som tenker at ingen tema er for vanskelig å formidle til sitt publikum. Bare det gjøres godt nok og på rett måte.

De bestemte seg for at overgrep skulle være tema for temadagene i 2017 og vi la fram Kroppen min eier Jeg. Deres fokus var i utgangspunktet de litt eldre barna (10-12), men de var enige i at det var viktig å lage innhold også for de yngre. Vår serie har 6-8 åringer som hovedmålgruppe. Det er, så vidt vi vet, ingen andre som har laget en TV-serie om dette temaet for denne målgruppen før.

Serien ble til våren og sommeren 2017. Det var et svært godt og effektivt samarbeid mellom oss, Redd Barna, faggruppen og NRK Super ved Joakim Vedeler.

 

Hvem gjorde hva i samarbeidet med NRK Super?

– Vi laget hele serien fra A-Å. Prosessen rundt hvordan man lager en animert serie/ film hadde vi heldigvis god kunnskap om fra før. Og vi hadde et svært dyktig animasjonsteam i Riga som vi allerede jobbet med på vår helaftens dokumentarfilm My Favorite War. Når man lager animasjon så lager man en “animatic”, en kladd-versjon av serien først. Det er her alle valg bør tas og alle detaljer bestemmes. Manus og kladd-filmer ble utviklet og kommentert av faggruppen, Redd Barna og NRK Super underveis.

Vi var alle veldig klare på at vi ikke skulle trå feil og at vi også skulle lage en lett tilgjengelig serie. Joakim Vedeler var NRK Supers prosjektleder og vi hadde en løpende dialog med ham hele veien.

For noen kan denne prosessen kanskje virke litt skremmende – å måtte forholde seg til så mange parter i både utvikling og produksjon. Men for oss var dette en klar styrke for prosjektet, samtidig som vi hadde den erfaringen og tryggheten i det vi lager slik at sluttresultatet blir slik vi ønsker.

– Både Gullruten og Emmy vant vi sammen med NRK Super. I møter med blandt annet BBC og Japansk TV blir vi fortalt at NRK Supers temadager er et forbilde for kanaler over hele verden. En ting er at vi i Norge skal være glade for at Kringkastingssjefen flere ganger har trukket fram temadagene som noe av det viktigste NRK gjorde i 2017, men det er også viktig å vise fram for resten av verden at tunge tema også kan bli god, og viktig TV for barn. Det rene underholdningspresset mot barn er stort og vi er svært glade for å kunne bidra med noe helt annet.

 

Bivrost Film har holdt til i Tønsberg siden år 2000 – kan du fortelle litt mer om strategien bak forretningsvirksomheten?

– Bivrost Films hovedformål er å lage serier og filmer for barn og voksne av høy kvalitet, både for et norsk og internasjonalt publikum. Vi utvikler ideer til filmer og serier vi tror er vesentlige for den tiden vi lever i. Vi er glade for at våre produksjoner har truffet et stort publikum og vært nominert til, og vunnet priser, på en rekke festivaler. Vi er opptatt av å ta barn og ungdom på alvor. Det er viktig at de blir hørt, forstått og respektert slik at de kan utvikle seg til reflekterte, engasjerte og omsorgsfulle samfunnsborgere. Vi er bevisst på å lage serier med viktig innhold fra virkeligheten, som en motvekt til mye av den overfladiske underholdningen som produseres for barn i dag. Vi tror det er mulig å bringe verden videre ved å fortelle gode historier og sette fokus på det positive i mennesker.

 

Hva vil du si kreves av en produsent i dag for å lykkes? 

– Det er et veldig stort spørsmål. For oss har det vært nettopp å fokusere på det vi selv ønsker å gjøre. Det vi opplever som meningsfullt og som vi er gode til. Og å holde fast på det. Så må man jobbe beinhard hele tiden, og trives med dem man jobber sammen med.

 

Hvilke dører har prisen åpnet opp for Bivrost Film som selskap, og hvor går veien videre? 

– Når det gjelder Kroppen min eier Jeg serien så er det viktigste at en Emmy-pris kan gjøre det lettere å få serien ut til mange barn i flere land. Finske YLE er den første kanalen som skal vise serien utenfor Norge. Vi kommer til å jobbe videre med dette. I første omgang vil det si å lage en internasjonal versjon av serien.

Dette har vært en svært god erfaring for oss, og siden vi nå er i ferd med å utvikle en ny animert serie, med de samme samarbeidspartnerne, tror jeg det har vært det for dem også. Den nye serien har mobbing som tema og ambisjonene er like store for denne serien.

– Til høsten blir vår helaftens animerte dokumentarfilm My Favorite War ferdig. Det er vår største produksjon til nå, både for TV og kino. Og vi skal levere en ny sesong av Sånn er Jeg og sånn er Det til Julemorgen i år. Så dette er vår mest hektiske og mest interessante periode noensinne. Godt vi fortsatt er unge og spreke.

 

Hvor viktig er det å ha en sterk makker som din kone Ilze i selskapet?

– Ilze og jeg har vært gift i 23 år og drevet Bivrost sammen siden 2000. Mange lurer på hvordan vi får det til? Det har vi aldri hatt hverken tid eller behov for å lure så mye på. Jeg tror at hvis du ser på svært mange samarbeid i kreative bransjer så vil du finne at gode samarbeid ofte varer livet ut. Det er alltid mye fokus på regissøren, enkeltpersoner, i vår bransje. Men selv de mest kjente regissører i filmhistorien har ofte en tendens til å jobbe med “sine faste folk” hele livet.

For oss er det ikke slik at vi hele tiden gjør alt sammen. Det varierer fra prosjekt til prosjekt. Ilze har hele tiden laget sine filmer fra Latvia med et personlig utgangspunkt. På “Sånn er Jeg og sånn er Det” serien har vi jobbet tett, også sammen med «tredjedame» i selskapet; Marianne Müller. Vi er tre regissører som fungerer så godt sammen fordi vi utfyller, respekterer og utfordrer hverandre. Det er en altoppslukende karriere vi har valgt så man bør trives med dem man jobber med.

Det betyr jo ikke nødvendigvis at man også må gifte seg. Vi giftet oss først og startet selskap sammen senere. Når man liker å være sammen, uavhengig av jobb, så hadde det vært vanskeligere å jobbe på hver sin kant, mye borte fra hverandre,

slik det er for mange i vår bransje. Dette blir jo bare enda mer forsterket når man har barn.

 

Hvordan er det å drive et selskap som deres utenfor Oslo-gryta? 

– Vi gjør nå bare våre egne prosjekter fra start til slutt. Vi trenger bare å dra til Oslo for møter. Eller hvis vi gjør opptak der. Det hadde vært vanskeligere å bo i Tønsberg dersom vi måtte pendle til Oslo som freelancere, eller om vi drev med oppdragsfilm.

Vi har en sterk posisjon innenfor vårt felt uavhengig av hvor vi holder til. Om vi samarbeider med folk i Oslo eller Riga spiller ikke så stor rolle. Veldig mye av vårt arbeid skjer uansett oppe i våre hoder og foran en Mac.

Det var jeg som ble invitert til Vestfold Fylkeskommune for å fortelle hva Viken Filmsenter kunne bety for bransjen i Vestfold. Og om fylket skulle velge å bli med på satsingen. For oss har det jeg sa den gangen holdt stikk: Viken har vært en viktig faktor for å kunne drive et selskap som vårt, som også har internasjonale ambisjoner, fra Vestfold. Dessuten er Tønsberg en god by å bo i når man får barn og også er opptatt av livskvalitet, og ikke bare jobb. Det synet deler vi med våre mange “Oslo venner” som har flyttet nettopp hit. Dessuten er det viktig å huske på at veien til Oslo jo ikke er lang, den er mye lengre andre veien.

 

Linda Lothe

Kommunikasjons- og administrasjonsrådgiver

Telefon: 900 52 271

E-post: linda@vikenfilmsenter.no