MED HOVEDFOKUS PÅ FORTELLEREN

Fortellerkunstprogrammet har forandret meg som forteller på en mer dyptgående måte enn jeg forventet, forteller Rebecca Figenschau etter avslutningen på Viken filmsenters atten måneders lange fortellerkunstprogram.

Fortellerkunstprogram avslutning

Siste samling i Viken filmsenters fortellerkunstprogram ble gjennomført  4.-6. oktober på Jeløya utenfor Moss. (fra venstre: Sigbjørn Holte, Robin Jensen, Sharukh Kavousi, Aurora Gosse, Gunhild Magnor, Egil Pedersen og Kari Anne Moe)

 

–  Jeg tenkte vel da jeg meldte meg på at jeg skulle knytte programmet tett opp til spillefilmprosjektet mitt, og at det var et slags mål at nye innganger til fortellerkunst og kreative verktøy inspirert av programmet, skulle styrke prosjektet og hjelpe meg i havn raskere. I stedet føler jeg nå, etter fullendt program, at det først og fremst er jeg som forteller som har blitt styrket, sier Rebecca Figenschau.

 

Filmsenterets nye flaggskip

Vinteren 2018 ble 16 deltakere valgt ut til Viken filmsenters nye flaggskip, det 18 måneder lange fortellerkunstprogrammet. Fagansvarlig for bransjehevende tiltak på senteret, Sirin Eide, har sammen med Nefise Özkal Lorentzen loset deltakerne gjennom til sammen 10 faglige samlinger og et stort antall manusrom.

Alle deltakerne har også fått tilbud om 9 timer med individuell veiledning, enten tradisjonell veiledning i manus- og dramaturgiutvikling eller i form av personlig «coaching» i rollen som profesjonell filmskaper. Helgen 4.-6. oktober ble programmets siste samling arrangert på Jeløya utenfor Moss.

 

Vi ønsket å lage et program der fokus skulle ligge på fortelleren og ikke fortellingen. Et litt annerledes opplegg, ikke så prosjektfokusert som tradisjonelle utviklingsprogrammer. Vi ønsket å knytte filmskaperne, eller første-bevegerne som jeg liker å kalle dem, sammen i et faglig nettverk og lage rammer der de kunne inspirere hverandre og selv hente inspirasjon, forteller Sirin Eide fra filmsenteret.

 

Fortellere og fortellerkunst

Deltakerne søkte seg inn på programmet med en forholdsvis omfattende, litt utradisjonell søknad. Seksten filmskapere ble deretter valgt ut etter en grundig gjennomgang av søknadene. Følgende filmskapere ble valgt ut til å delta på programmet; Marianne Ulrichsen, Aslaug Holm, Egil Pedersen, Egil Paulsen, Aurora Gosse, Rebecca Figenschou, Robin Jensen, Sharukh Kavousi, Cecilie Bjørnaraa, Lilja Ingolfsdottir, Gunhild Magnor, Mikkel Storm Glomstein, Elin Festøy, Anna Leionhielm, Sigbjørn Holte og Kari Anne Moe.

Foredragsholdere og verkstedsledere innen psykologi og tilstøtende kunstfelt har blitt hentet inn til de mange samlingene. Og innspill og ønsker fra deltakerne har blitt vektlagt underveis i programmet. Blant de som har bidratt inn i programmet finner vi blant annet forfatter Gro Dahle og forlegger Christian Kjeldstrup, danser Edwin Cabascango Cachguango og teatersjef Liv Hege Skagestad, i tillegg til gestaltterapeut Erik Tresse. På en av samlingene fikk vi også besøk av musikkterapeut og forsker Margareta Warja.

 

Dramaturg og filmskaper Fernanda Rossi og forfatter, redaktør og litteraturkritiker Merete Morken Andersen.

 

I tillegg har vi benyttet oss av flere dramaturger deriblant Tone Johnsen, Axel Helstenius, Hans Petter Blad og Merete Morken Andersen samt den internasjonalt anerkjente dramaturgen og filmskaperen Fernanda Rossi, som Viken filmsenteret har samarbeidet med ved et par tidligere anledninger. Og som om ikke dette var nok inviterte vi også inn filmkritiker Lars Ole Kristiansen for å se oss selv med hans briller.

– Det har vært ekstremt spennende å følge denne forteller-gjengen gjennom disse 18 månedene og det er nesten litt vemodig at det hele er over. Nå skal vi evaluere programmet grundig og ta med oss erfaringene fra dette programmet inn i vårt videre arbeidet, avslutter Sirin Eide.

 

Uttalelser fra noen av deltakerene på programmet:

 

Cecilie Bjørnaaraa: Jeg har lært mye av både de andre kursdeltakerne og av de eksterne foredragsholderne, det har vært et veldig spennende og mangfoldig program. Tror jeg har blitt både modigere til å lytte til egen intuisjon og mer tydelig bevisst på ulike grep og metoder jeg kan bruke som filmforteller. Jeg tenker at jeg nå har flere verktøy å jobbe med og at jeg er mer bevisst på hvordan jeg kan bruke egen intuisjon på en god og mer målrettet måte.

 

Kari Anne Moe: Jeg er så takknemlig for alt vi har fått i løpet av denne tiden med «fortellergjengen». Det er utrolig bra av Viken Filmsenter å tilby et opplegg for en gruppe der vi har blitt et kraftfullt kollektiv som støtter og løfter hverandre – på tvers av stor spredning i bakgrunn og filmsjanger.  Og særlig i kombinasjon med å motta stipend, noe som kan bli en ensom måte å løfte seg selv på, om det ikke kombineres med noe mer.

 

Sigbjørn Holte:  Det å ha dette programmet og denne gruppen å komme tilbake til over lengre tid, har hjulpet meg mye i min faglige utvikling. Det har vært et unikt program med foredragsholdere og temaer jeg ikke visste jeg ville dra nytte av. Der mange kurs bruker metoder og oppskrifter på hvordan man bør fortelle historier, har fortellerkunstprogrammet fokusert på å komme i kontakt med seg selv og sin egen fortellerstemme. I gruppen har jeg følt at vi kunne dele erfaringer og problemstillinger i utvikling av prosjekter, som kanskje ikke alltid er så lett å dele i andre forum. Vi har gjort mye rart i kursene, men slik jeg ser det har kurset vært gjennomtenkt og jeg kommer ut av perioden som en sterkere filmforteller.

 

Rebecca Figenschau: Det at gruppen har vært lukket har bidratt til å ta fokus vekk fra prestasjon. Det har vært med på å skape et trygt rom, noe jeg tenker har vært helt avgjørende for å tørre å forholde seg til sin egen kreativitet og prosess på en mer leken, autentisk og åpen måte, uten å vite hva det ville kunne føre til. Jeg opplevde at alle i gruppen hadde en felles forståelse for hvor sårbart det er å dele noe rått og ubearbeidet, og at vi derfor kunne møte hverandre med åpenhet og nysgjerrighet i en ikke-dømmende atmosfære. Jeg tenkte vel da jeg meldte meg på at jeg skulle knytte programmet tett opp til spillefilmprosjektet mitt, og at det var et slags mål at nye innganger til fortellerkunst og kreative verktøy inspirert av programmet, skulle styrke prosjektet og hjelpe meg i havn raskere. I stedet føler jeg nå, etter fullendt program, at det først og fremst er jeg som forteller som har blitt styrket.

 

Aslaug Holm:  Min hverdag handler veldig mye om å prestere, og hele tiden levere konkrete kunstneriske produkt, og da har det vært utrolig befriende å kunne være med i et program som åpner opp for lekenhet og fortellerglede. Det å gå tilbake til mitt opprinnelige engasjement, og dyrke denne indre drivkraften og motoren i arbeidet. For meg har det vært utrolig inspirerende og styrket en grunnleggende motivasjon for å fortsette å kunne strekke seg mot ambisiøse mål og det å være i stand til å lage gode, særegne filmer med et personlig uttrykk. Det har vært viktig at vi er de samme menneskene som har møttes jevnlig over tid. Det har tilført fortellerkunst-programmet en trygghet og en ramme for det skapende.

Det har også gitt en ellers kaotisk tilværelse noen faste rammer, og møter som har gjort det mulig for hver enkelt av oss å samle seg, og se en rød tråd i det vi holder på med.

Jeg har blitt utfordret på mine holdninger og noen ganger forutinntatte fordommer, slik at jeg i dag, tror jeg, har en større evne til å se hele mennesket og hva de bærer på av erfaringer. At det alltid er en dyp, indre side hos et menneske som jeg kan få tilgang til hvis jeg er åpen for å virkelig se og bry meg. For å være kunstner i bevegelse, er det kanskje noe av det viktigste en kan bevare, denne evnen til å se og bli berørt.  Det at programmet har gått over 18 måneder har vært veldig vesentlig for muligheten til å bearbeide ny innsikt og det å vokse rent menneskelig og faglig. Innsikt tar tid, og fordypning er noe av det jeg savner mest av i min hverdag som filmskaper.

 

Egil Pedersen: De fleste filmworkshops handler om prosjekt, og gjør de ikke det til å begynne med, så skjer det fort. Dette er derimot som en mellomting mellom kunst/film/samfunnsvitenskap, en filmskole der vi ikke skal produsere noe og personlig utviklingsskole. Veldig klokt at fokus har vært mest på fortelleren og ikke fortellingen.

 

 

Robin Jensen:   Jeg har kommet meg et steg lengre på et personlig plan, både gjennom ulike øvelser vi har hatt, men også via de frivillige manusrommene jeg har vært med på. Jeg har fått kontakt med andre regissører/filmkunstnere på et helt annet plan enn jeg ville gjort i f.eks i en mingle-setting på en filmfestival/helgekurs etc. Det er kortere vei for meg nå å ta kontakt og spørre om hjelp. De månedlige samlingene og tilbudet om ti timer med dramaturg fikk meg det steget videre som jeg trengte med det aktuelle spillefilmprosjektet mitt. Hvis det er en ting jeg har lært via disse 18 månedene, så er det å ikke være redd for å bruke tid og famle. I «famlingen»( ref. Gro Dahle)  ligger det mye potensiale som kan utvikle og forbedre prosjektet. 

Jeg har dessuten kommet i kontakt med andre filmfortellere som har hatt mange av de samme utfordringene som meg, og sammen blitt utfordret av flere av de mange uvanlige og interessante foreleserne som kurset har presentert for oss. Dette er unikt og ikke noe som kan måles.

 

Sirin Eide, fagansvarlig for programmet, har laget en liten iphone-film fra samlingene, se den her.

Les mer om fortellerkunstprogrammet her.

 

Publisert 9. oktober 2019